Garasjen - uten nerden stopper verden
avbryt
Viser resultater for 
Søk heller etter 
Mente du: 

Ja, takk begge deler! Anerkjent forfatter, Randi Noyes skriver om familie og karriere

YvonneFosser

Som forberedelse til et innlegg om karriere og familie på konferanse om "Makt og karriere gjennom 100 år", har jeg spurt mange multitaskende damer om hvordan de opplever hverdagen og hvordan de får det til "å gå ihop". Felles for alle er at de er eksperter på eget liv og løser det på hver sin måte.

 

Gjennom twitter har jeg blitt kjent med en fantastisk dame som jeg virkelig respekterer. Hun har tråkket stier for mange av oss andre. Randi Noyes skrev bestselgeren; "Kunsten å lede seg selv" i 2001. Den har vært en oppvekker og ledetråd for mange av dagens ledere. Boken har vært bestselger i USA og Skandinavia og er oversatt til en rekke språk. Jeg tok mot til meg og spurte Randi Noyes om dele noen av sine erfaringer. Og gjett hva, her er en artikkel til oss! For en ære!

 

Ja takk begge deler – familie og karriere

Jeg reiste til USA som nyutdannet lærer for å gå på Harvard University da jeg var 22. Der møtte jeg ham som skulle bli faren til min sønn Erik. I USA lærte jeg mye om business og drev et distribusjonsfirma i skibransjen etter at min mann og jeg hadde startet en bedrift som laget bukser. Lille Erik satt i en kasse og lekte mens hans far og jeg jobbet for vår første suksess. Det var ikke uvanlig i den tiden å gjøre alt.  Husker til og med at jeg vasket alle seks toalettene til syerskene.  Hadde lært hjemme at å jobbe var noe vi kunne være stolt av samme hva jobben var, bare vi gjorde den bra.

Jeg var veldig opptatt av at den aller største lederjobb jeg noen gang kunne få, var å være mor.  Denne lederoppgaven ble enda viktigere, og enda mer krevende å kombinere med business da ekteskapet røk og jeg ble eneforsørger for Erik da han var 8 år.

 

Randi_small.jpgHvordan ledet jeg livet mitt for å klare begge deler?  Jeg hadde nettopp oppdaget at jeg hadde ansvaret for livet mitt, og at ingen andre hadde det. Det ga meg masse kraft til å stå i mot hva andre mente jeg burde gjøre.  Det ble helt tydelig for meg at jeg trengte å utvikle meg for å bli den beste lederen jeg kunne bli. Tidligere visste jeg bare at trær og blomster vokser.  Jeg trengte å vokse og bli den beste personen jeg kunne bli for å realisere disse store målene.

Det var en tøff skole og det var ikke rom for unnskyldninger , -bare fremgang. Halvparten av pengene jeg fikk etter ekteskapets slutt, skulle brukes på hus.  De neste $ 20000 skulle brukes på å utvikle en business å leve av. Det var et lite, trangt vindu i tid før jeg måtte lykkes, ellers hadde jeg ingen ting å leve av. Jeg hadde søkt jobber i USA, men de så ikke helt hva de skulle bruke denne unge norske damen til. Jeg lurte på om jeg skulle reise hjem til Norge å bruke lærerutdannelsen min, men Erik insisterte på å være nær sin far.  Det var en veldig vanskelig tid, og jeg var ofte livredd og lei meg.

 

Det som hjalp meg, var å skrive ut alle de vonde og redde følelsene og tankene mine . Det ga meg styrke til å kunne gå tilbake til målet  mitt:  å utvikle et seminar i selvledelse  «People in Focus»  som skulle hjelpe meg å vokse og finansiere vårt  liv. Jeg er glad for at jeg valgte å satse på å få til en karriere hvor alt ble mulig: USA, Norge og masse kvalitetstid som mor.

 

Erik var en nydelig sønn. Vi ble et team og denne tiden skulle bety mye for hans utviklig i livet, ikke bare min. Vi våget å drømme og tenke stort. Jeg satte meg på skolebenken hos de aller dyktigste både når det gjelder ledelse og psykologi, og Erik ble stadig dyktigere og tryggere på det han selv likte best å gjøre. Selv i dag røres han til tårer av at vi turte å se etter de aller sterkeste sidene ved ham og si at akkurat sånn skulle han være. Han har sagt så mange ganger at foreldrene til vennene hans ikke gjorde det. De ville at barna deres skulle skjerpe seg der de ikke var gode, mens Erik og jeg satset med bestemthet på at han var laget akkurat sånn fordi han skulle være sånn.. Han fikk en pris som beste leder på skolen da han var 14 år. Han som jeg, var overbevist om at det ikke var noe galt med noen.  Vitsen er bare å satse på de aller sterkeste evner og anlegg vi har for så å videreutvikle disse.

 

randi-m-boker.jpgJeg holdt mange lederseminarer i oljeselskaper i Norge. etter den beste ledertrening de aller beste i USA kunne gi meg.  Jeg pendlet med tre uker i Norge og 6 uker i USA i 14 år. Da var jeg mor når Erik var hjemme og lærenem elev og student på dagen. Jeg lærte ham tidlig å sette grenser. Da han kom hjem fra skolen 8 år gammel fortalte han at en gutt hadde dengt ham opp og han gruet seg til å gå på skolen neste dag. Som andre foreldre hadde jeg snakket om hvor viktig det var å være god mot mennesker og ønske andre vel.  ”Erik, knock them dead,” sa jeg.  Dagen etter kom han hjem og hadde dengt opp to gutter som prøvde seg.. and that was the end of that!

 

På lederseminarene  jeg holdt i oljeselskapene kom det frem så mye godt  som gavnet deltakerne inkl meg selv, at jeg gjerne ville bringe det videre. Jeg bestemte meg for å skrive en bok til Erik, så jeg kunne formidle det viktigste av det jeg hadde lært til ham.  Ikke ante jeg at boken skulle bli slik en suksess.  Kanskje ånden som ligger nedlagt i boken, at jeg ønsket så inderlig alt godt for Erik, også nådde andre.  Boken «Kunsten å lede seg selv” er nå i 18 land og har blitt en stor bestselger.  Erik var min store inspirasjonskilde hele veien.

 

Hvem ville ha drømt om noe sånt?

Erik var veldig opptatt av hvordan amerikanerne bare jobbet og jobbet og ikke hadde så mye ferie.

Han ville ha et LIV - ikke bare en jobb. Han har designet et liv som han elsker som professor i business strategy. Nå kan han selv påvirke hundrevis av studenter som kommer fra hele verden til å satse på egne sterke sider og de drømmene de har. Han er selv far til to og det er hans største lederoppgave.

 

noyes_sak.jpgHan er gift med Elizabeth som jeg har stor respekt for. Han har forsiktig lagt en sten på plass av gangen, men ærlig talt var prisen høy når han skulle ta sin doktorgrad.  Det kostet mye i form av blod, svette og tårer.. Ingen har så mye tid med barna sine som han har,, sier han. Han elsker livet sitt, konen sin og barna sine og kanskje meg, - av og til. :)

 

Jeg er heldig at det gikk så fantastisk bra. Nå har jeg nye oppgaver som samtaleparter for toppledere i Norge og Sverige.  Har glede av min første 20 årskontrakt som samtalepartner, som jeg  65 år gammel signerte i november.  Jeg er jevnlig i USA og samtalene fortsetter pr telefon over Atlanteren med mine toppledere i Norge som det har gjort i 17 år nå!

 

Livet er spennende. Rikdom ligger både i familien og karriere. Jeg ville ha både i pose og sekk, og det fikk jeg.

 

Erik er min største oppmuntrer og entusiast over min neste bok. Jeg vet ukentlig hva som skjer i hans verden. Han ble nettopp ansatt på livstid som professor på verdens fremste Universitet i Leadership and Entrepreneurship, Babson College, ved Boston by.

 

Det er så mye å takke for.  Uten drømmer er livet så trist, så det slutter vi aldri med, verken min lille familie eller jeg.

 


Takk til Randi som er så raus og deler. Dette er et tema der det er lett å tråkke noen på tærne og mange mener mye om hvordan andre bør løse tidsklemma. Har du noen tips som kan være til nytte for andre? Alle er selv eksperter på eget liv, men vi er mange som ønsker tips. Hvordan løser du selv tidsklemma?

 

 

 

0 Ros
Om forfatteren

YvonneFosser

Kommentarer
Alain Fassotte

Takk for fint blogginnlegg. Vi er en Ole Brum familie også. Vi sier ja takk, begge deler.

 

Selv om jeg ikke er kvinne, kjenner jeg meg igjen i mye av det som er skrevet. Jeg tror at dette gjelder mange i moderne familier hvor både jobb og familie er viktig.

 

Vår familie har som de fleste andre, måtte foreta harde prioriteringer. Begge voksne er fulltidsarbeidende med 3 aktive barn (5, 7 og 9 år)  i fotball og dans. Er selv trener for 2 lag, samt blogger og holder foredrag/forelesninger på "fritiden".

 

Som for de fleste småbarnsforeldre, starter dagen kl 06.00 og ender som regel i 24 tiden. Både min fru og jeg har måtte ta mange individuelle prioriteringer for å få hverdagen til å gå opp.

 

For en del år siden, satte jeg opp mine personlige prioriteringer. Det var viktig for oss at vi prioriterte individuelt. På denne måten fikk både min fru og jeg velge hva som er viktig for oss som individ.

 

1. Ha ett arbeid som er en aktivitet og ikke ett sted. På denne måten kan det arbeides rundt andre aktiviteter, som f.eks. på gangen når ungene er på dans. Da kan man jobbe 60 timer i uken og samtidig  være tilstede i hverdagen. Middag, aktiviteter, lekser, legging og etc. 

 

2. Lage en hobby hvor man er aktiv med barna. Derfor tok jeg hele UEFA C-lisens trenerkurset og trener 2 av lagene til ungene.  Til sammen blir dette 3-4 kamper og min. 3 treninger pr uke sammen med barna. Dette er utrolig givende både for far og barn. Det har også gjort meg til en bedre leder i arbeidslivet.

 

3. Dette er kanskje den mest "brutale" prioriteringen, jeg har valgt vekk venner. Mye av mitt arbeid, handler om dialog. Med andre ord, snakker jeg med folk hele dagen og er sosial. Prioriterte derfor å bare være med kompisvenner ca. 1 gang annen hver mnd. Som par, treffer vi andre vennepar ca. 2-3 ganger i mnd. ofte sammen med barna.

 

4. Husarbeid, er fellesarbeid. Vi tar det som ligger foran oss, alltid. Vi har valgt å ikke ha vaskehjelp eller au-pair. Vi dømmer ingen som har dette, men vi er opptatt av å vise barna at man kan klare det meste, uten hjelp.

 

5. Utnytt all dødtid til noe produktivt. Arbeidsdagen og hverdagen er full av dødtid. En oppdagelse jeg gjorde for mange år siden var at hvis man gjør noe produktivt, hver gang man ventet på noe, får man gjort utrolig mye. Venting på fly, selve flyturen, et møte som er 5 min forsinket, står i butikk kø, når man er på do, etc. I disse situasjonene er det fullt mulig å jobbe. Det er mange som får do-mail av meg :)

 

Vi som familie har prioritert 2 ting. At vi skal yte på jobb og at barna skal følges tett opp, både skole og idrett.

 

Det siste og det viktigste for oss, er å ikke dømme eller sammenligne oss med andre. Det er alltid noen som har mer eller som gjør mer. Vårt fokus er på vår lille familie og arbeidet vi gjør til daglig. Mao, ønsker vi å være gode forbilder for våre barn og lykkes i vårt arbeid. Ikke noe mer enn det.

YvonneFosser

Takk for gode tips Alain:-) Liker spesielt godt at du er raus og åpner for andre løsninger i andre familier. Jeg har samlet inn tips fra fjern og nær og felles for alle er at vi gjør så godt vi kan på hver vår måte:-) Den gode samtalen og oppfølging av barna er pri 1, om dette skjer rundt middagsbordet,  eller på sengekanten er ikke så viktig for meg. Vi finner våre små pusterom og løsniger som gjør kombinasjonen av både jobb og familie mulig. For meg er fleksibilitet på jobben helt essensielt. Feiring av seire er viktigere enn å fokusere på alt jeg ikke kan. Vi har en "Jante" på skulderen... som sier at man ikke skal tro at man er noe... og iallefall ikke si det. Bort med "Jante" :-) Her er det muligheter,  Ja takk, begge deler! Karriere og familie:-)

Olav Haraldseid

Å ta regi i sitt eget liv dreier seg om:

1) Fjern selvbegrensende overbevisninger. Troen på at man ikke kan er ofte en større begrensning enn faktiske manglende evner. Man må se sammenhengen mellom hva man velger å gjøre i livet og hvordan man har det. Indre styrt attribusjon (ansvar for egen fremgang i livet) er fundamentalt i all utvikling.De som skylder på forhold utenfor egen kontroll vil i liten grad kunne ta regi i sitt eget liv.

2) Vinn over angsten for å mislykkes. Du må av og til ta utfordringer som ligger utenfor din komfortsone (uten utfordringer -> ingen utvikling). Lysten til å lykkes må overvinne angsten for å mislykkes. En forutsetning for dette er at du gir deg selv lov til å mislykkes.

3) Takle stoppere. Meng deg med de som ønsker deg oppriktig fremgang i livet. Og kjør slalom når du møter mennesker som er misunnelige eller ikke klarer å glede seg over andres fremgang. Hvem gir deg energi, og hvem tapper deg for energi? Prioriter hvem du ønsker å bruke tid sammen med.

4) Sett mål som stimulerer til maksimal innsats. Så utfordrende som overhode mulig men samtidig oppnåelig, og lag delmål som markerer progresjonen.SMART mål.

5) Jobb med dine holdninger og prioriteringer.Ta konsekvensene av dine mål, og gjør det som kreves også i tøffere perioder. Det er ingen kunst å være motivert når man opplever fremgang. De som klarer å motivere seg selv i motgang er de som lykkes til slutt :-)

YvonneFosser

Tusen takk for dine gode råd, Olav. Du er en erfaren og suksessful HR Direktør. En tankevekker den siste,- hvordan få til motivasjon når det er nedoverbakke. Noen som har tips til dette?

Ingfrid Landsnes

Takk for innblikk i et spennende liv - Har ikke lest boka «kunsten å lede seg selv» av Randi Noyes, men står på leselisten.

Å sjonglere famililiv og karriere er et viktig tema som kan kjennes vanskelig til tider, så det er viktig å dele erfaringer. Her er litt fra mitt liv.

 

«Vi får til det vi vil»

Jeg har hatt en karrierevei som kanskje ikke så mange har i dag, 2 barn tidlig med de første årene som hjemmeværende med vaskejobb og barnepass for å få endene til å møtes. Startet 100% ute i arbeidslivet som 28 åring, da var barna allerede 5 og 8 år. 

Har aldri vært veldig «langtids» målstyrt, men svært resultatorientert. Karrieren har blitt til i et ønske om å prøve ut - teste egne grenser - levere resultater. Det har for meg betydd at jeg den dag i dag som pluss 50 ennå ikke helt vet «hva jeg skal bli når jeg blir stor» :-) Har stor tro på at det fortsatt er mye spennende rundt neste sving.

 

«Det er meg det kommer an på»

Far til barna er bonde, så som en familie på fire var vi heldig, det var alltid noen hjemme. Det føltes trygt og godt samtidig som jeg ble nonchalant med egen tid med barn og famile. Jeg gikk på den smellen som kan komme, når fokus kun er på arbeid -det var jo så kjekt!

Klarte heldigvis å se hva som var i ferd med å skje uten at det ble noen stor dramatikk, men en «rar» følelse å sitte klokken 16:30 hjemme og lure på hva resten av familie og venner fant på, på den tiden av døgnet. Det var det lenge siden jeg hadde vært endel av i hverdagen.

 

Barna var på den tiden tenåringer og vi kunne ikke «styre» hvor de var på samme måten som når de var små. De hadde egne liv med egne klokkeslett som ikke alltid passet inn med mine. Tror det var viktig at jeg klarte å stoppe karusellen akkurat da og være mer tilstede. Selv om en har god kvalitet på få timer erstatter ikke det kvantitet. For å kunne fange signaler må en være der når 14 åringer kommer slukøret hjem fra skolen. 

Den gang var det begrensede muligheter for hjemmekontor, lese mail på mobilen, skrive en presentasjon på iPaden :-) 

Fleksibiliteten som ligger i dagens teknologi gir bedre muligheter til å kunne si, ja takk begge deler. Tilstedeværelse i eget liv - Familie & Karriere.

 

I dag er barna voksne med egne familier - karrierer og barn de skal sjonglere. De er flinkere enn jeg var, kanskje har det større fokus, det skrives mer om tema, kanskje lærte de noe av meg.

Selv om arbeidet og fagområde mitt, for meg nesten er en hobby, er jeg i dag mye mer bevisst på helheten i livet, så har jeg en kjekk mann som ber pent om vi ikke skal ta oss en tur, når faget og arbeidet tar overhånd :-)

 

Familieliv og karriere i et godt samspill krever bevisste handlinger fra både arbeidsgiver og arbeidstaker. Det krever åpne fleksible organisasjoner som tror på arbeidstakers ønske, vilje og evne til selv å ta gode valg på vegne av seg selv og arbeidsplassen.

Og... Dette har ikke «Jante» noe med. Ta valg som passer til deg og dine akkurat nå. Livet er heldigvis for de fleste av oss langt og mulighetene stopper ikke opp på et alderstrinn.

YvonneFosser

Kjære Ingfrid, tusen takk for at du er raus og deler dine erfaringer. Med tenåringer i huset er det en kunst å være der når de er der....  

 

På torsdag kom jeg hjem tidlig fra jobb og ble så glad av det livet som møtte meg...

 

4 gutter lekesloss i stuen

1 som leste ved kjøkkenbordet

1 som gjorde lekser på rommet

2 fjortisgutter som lagde brownies på kjøkkenet og en 1 1/2 åring som satt på benken og så på

AstridVU

Takk for et spennende og godt innlegg, om et tema som stadig opptar og interesserer meg. Jeg har blogget om det en del ganger selv også, nettopp dette med at vi hele tiden ser ut til å sammenlikne oss med alle menneskene rundt oss -og i den sammenlikningen er vi rett og slett ganske urettferdige til tider. 

 

  • Den ene familien er da jammen flinke til å gå på ski flere ganger i uken med sine barn, det burde vi gjort også!
  • En familie har alltid hjemmebakte brød, supper fra scratch og kaker i fleng i fryseren, som raskt tas opp om det kommer gjester - det hadde vært kjekt å ha her også! 
  • Noen andre jeg kjenner er så flinke til å prioritere tøft, hardt og kult ift karrieren sin. De satser, tør og får til - og såklart det må gå på bekostning av noe, men det går vel greit? 
  • Venner jeg har er flinke til å være skikkelig tilstede i barne sine liv - og ikke bare sånn litt av og til, men nesten hele tiden. Sånn vil jeg også ha det! 
  • Åh, de gode vennene våre som har så fin hage, som får tid til hobbyene sine, som trener så mye, som leser så mye, som reiser så mye, som som som ... 

Alle er vi gode på noe, velger å prioritere noe - mens vi er mindre gode på andre ting, vi prioriterer vekk andre ting. Men når vi sammenlikner oss med hverandre, har vi en tendens til å bare se de tingene som vi er opp til ved hver enkelt, uten å tenke på alt det den personen velger vekk. Det er ikke rart vi får dårlig samvittighet og føler oss utilstrekkelige! 

 

Jeg tror vi kommer veldig langt ved å bli stadig mer bevisste selv. En av de tingene som gjorde at jeg selv følte meg "skikkelig voksen", var når jeg skjønte at jeg nå er delansvarlig for en familie, og at EkteMannen og jeg sammen, må ta de valg som vi tror er best for vår familie. Ting kan funke fint i andre familier, men om det ikke funker i vår, så er det helt greit. 

 

Vi er gode på hverdagskos, vi er gode på tid rundt middagsbordet, tidlige ettermiddager og å være sammen med barna våre. Det er fordi vi har tatt det valget at vi startet eget bedrift og jobber stort sett hjemmefra, med den fleksibiliteten det gir. Vi har derimot valgt bort flust av fritidsaktiviteter, maks en per de tre barna vi har (5, 7 og 9 år) - i hvert fall inntil vi merker at de kjeder seg veldig på ettermiddagene. For det gjør de jo virkelig ikke - de har ikke nok tid til å gjøre alt de vil, selv uten alle disse aktivitetene, så hvorfor skal vi da pushe gjennom mange ting som vil gi hele vår familie en mer urolig og stressende hverdag? 

 

Vi er gode på å ha besøk, være sosiale, ha åpent hus for venner og familie - og så er vi dårligere på å dra på lange ferier med flust av innlagte oppdagelsesferder og aktiviteter. Vi er gode på å kose oss i hverandres selskap, og være veldig godt fornøyd med det, og så er vi skikkelig dårlige på å komme oss tidlig ut av huset i helgene. Vi er gode på å ha ferier hvor fokuset er å ha fri sammen, men vi er skikkelig dårlige på å ta fullstendig ferie fra jobben vår (ettersom vi jo driver eget).  Vi er gode på å være fornøyd med det enkle, og er kanskje for dårlige med ambisjoner på våre egne og barnas venner. Kanskje de må begynne med fiolin når de er 4 år, om de skal ha mulighet for å bli god fiolinist når de blir voksne? Det har vi i så fall frarøvet våre barn. 

 

Og så er vi gode på å sette noen rammer for hva som er viktig for oss, som at Idol-kos på fredagskveldene må beskyttes mer enn deltakelse på hyggelige bransjefester eller kule forretningsreiser. 

 

Noen ganger glemmer jeg meg, veldig - og da kan jeg bli skikkelig trist og lei over alt det andre fikser og får tid til, som jeg og vi ikke fikser og får tid til. Da er det akkurat som om utilstrekkeligheten bygger seg opp, og jeg går litt i kjelleren. Men så husker jeg det; er mine Småtroll glade og fornøyde? Er EkteMannen og jeg fornøyd med livene vi lever? Ja, det er faktisk det som teller aller mest! Og resten får vi da til, på et vis.

 

Det som prioriteres nå, er da slettes ikke det som prioriteres på samme måte om noen år? Det at vi velger vekk byturer og å holde track på alt og alle av venner og jobbrelasjoner, det betyr ikke at det er slik det må være resten av livet? At jeg velger å holde firmaet vårt forholdsvis lite nå, sånn at vi har muligheten til å ha fleksible arbeidsdager, gjør ikke at jeg ikke kan skalere opp firmaet vårt om 10 år, om jeg vil det? 

 

Alt til sin tid, og nå er Småtrollene i hovedfokus, med vårt lille VU (Valen-Utvik.no) på en særs god (og stor) 2. plass :) Definitivt; ja takk, begge deler - om man legger forholdene til rette for det! 

 

YvonneFosser

Kjære Astrid, så fantastisk flott innlegg.

 

Mange føler seg nedstemte over å lese om alle andres perfekte verden. Vi har alle like mange timer i løpet av et døgn og som regel kan vi styre mange av dem selv, men det er lett å bare få tid til MÅer. Mange av MÅene kan vi faktisk bestemme over selv.

 

Som du sier, dere velger få aktiviteter for barna og får mer tid rundt middagsbordet. Når jeg ser alle de sosiale aktivitetene dere får til, tenker jeg:  "så utrolig flinke dere er,- skulle ønske jeg hadde fått til det", og så tenker jeg på prioriteringene våre. De er annerledes,- og da er det helt greit.

 

Jeg synes dette ordtaket er så fint: "Ingen får til alt, men alle får til noe."

 

Legger ved et bilde av første gangen jeg traff deg. På HP's strategi lansering i september. Vi trodde på at dette kunne bli stort,- det trodde du også på og har heiet på HP siden den gang. Tusen takk for vår gode "SoMe" ekspert og venn, Astrid:-)

 

223160_416491385085136_1607368516_n.jpg

Arrangement
28-30 November
Madrid, Spain
Discover 2017 Madrid
Join us for Hewlett Packard Enterprise Discover 2017 Madrid, taking place 28-30 November at the Feria de Madrid Convention Center
Les mer
See posts for dates
Online
HPE Webinars - 2017
Find out about this year's live broadcasts and on-demand webinars.
Les mer
Se alle